Da Bjørg Aase, som nyutdannet sosiolog, kom til Arbeidsforskningsinstituttet i 1967 hadde hun et opphold i en israelsk kibbutzbedrift bak seg. Gjennom et reflektert forhold til praktiske erfaringer kombinert med evnen til direkte handling hadde kibbutzbevegelsen blitt en pioner på arbeids- og bedriftsorganisasjon, og det var denne direkte koblingen mellom det å lære og det å gjøre som Bjørg Aase tok med seg til hjemlandet.
På det da nyopprettede Arbeidsforskningsinstituttet fant hun en plattform for den type virksomhet hun ønsket å drive. Opprettet etter initiativ fra Einar Thorsrud, var instituttet i ferd med å utvikle ulike former for praktisk deltakelse i arbeidslivsreformer. Hennes første arbeider kom til å handle om ensidige industristeder og hvordan disse stedene, ved egen kraft og lokalt initiativ, kunne forme en ny framtid. Det var imidlertid 1970-tallets arbeidsmiljøreform som kom til å bli Bjørg Aases hovedvirksomhet. Mens arbeidsmiljø tradisjonelt hadde blitt forbundet særlig med teknisk sikring mot ulykker og kjemisk påvirkning, innebar syttiårenes arbeidsmiljøreform et vesentlig bredere perspektiv. Helse ble koblet sammen med tanken om utviklende arbeidsroller og med den nordiske samarbeidsmodellen. Mange spørsmål reiste seg: Hvordan kunne en arbeidsmiljøreform bygge på samarbeid uten å neglisjere verneaspektene? Under hvilke forutsetninger kunne de ansatte medvirke i å skape et bedre miljø? På hvilke måter skulle ledelse og ansatte samarbeide? Gjennom praktiske utviklingsprosjekter og forskningsmessig analyse kom Bjørg Aase til å gi avgjørende bidrag på disse områdene.
Arbeidsmiljøreformen ble til i en tid da andre sektorer enn industrien pådro seg økende interesse, samtidig som kvinnene gjorde sitt inntog i arbeidslivet på bred front. Bjørg Aase var tidlig aktiv i kvinneforskningsmiljøet i Norge, og her kom hun med viktige forskningsbidrag, særlig innen feltet kvinner og arbeid, et tema hun siden var opptatt av i all sin forskning.
På åttitallet, gjennom et omfattende prosjekt på Ullevål Universitetssykehus, tok hun opp helsevesenets organisatoriske utfordringer og hvordan de skulle møtes; et prosjekt som fortsatt må regnes som grunnleggende. Hun tok initiativ til undersøkelser og utviklingsprosjekter innen et bredt spektrum av andre tjenesteytende virksomheter, for eksempel omsorgstjenester, politi og presse. For å fremme innsikt bidro hun med nye begreper, som "ansvarsrasjonalitet”, ”moderne tjenerskap”, ”honningfella" og ”varme kalde konflikter”, som hun redegjorde for både muntlig og skriftlig. Få enkeltpersoner har bidratt mer enn Bjørg Aase Sørensen når det gjelder forståelse av ”det nye arbeidslivet” og hvilke praktiske grep som kan tas for å møte dets utfordringer.
Bjørg Aase Sørensen kom, gjennom sitt yrkesaktive liv, til å ta opp de fleste av arbeidslivets store problemer. På alle områder hun engasjerte seg kom hun med viktige, og ofte originale, bidrag. I for eksempel fraværsdebatten påpekte hun at de faktorer som driver fraværet opp, ikke er de samme som de som bringer fraværet ned. Uansett hva fraværet ”skyldes”, er det bare ett sted det kan reduseres, og det er på arbeidsplassen.
Bjørg Aase Sørensen har hatt flere stipendier til USA, vært redaktør av tidsskriftet Acta Sociologica og vært forskningsleder i NAVFs sekretariat for kvinneforskning. Hun har innehatt professorat i arbeidsmedisin ved Universitetet i Oslo og i helsefremmende arbeid ved Høgskolen i Vestfold. Hun har vært medlem av flere regjeringsoppnevnte utvalg. Hun hadde et stort internasjonalt nettverk og satt til det siste i flere styrer, blant annet i styret for Det Nationale Forskningscenter for Arbejdsmiljø i Danmark.
Bjørg Aase Sørensen var en varm person som viste stor omtanke for menneskene rundt seg. Hun etterlater et stort tomrom. Det største tap må bæres av familien, men kretsen av personer som opplever at noe viktig er blitt borte fra deres liv, er stor.
På vegne av kollegene
AFI, 22.06.2010
Tips en venn
Skriv ut